..Min halvbror. Født 20.04.1982 - Død 31.05.2007.
Den 31.05.2007 fikk pappa en veldig bekymrende telefon, Han satt lenge ute på tunet i telefonen, og jeg merket at noe var galt. Jeg husker jeg hadde veldig lyst til å gå ut å spørre om det var noe galt, men det turte jeg ikke. Jeg visste at det var noe riktig galt. 100% sikker.
Natt til den 31.mai så hadde vi vært på haliade. Sent på natten så fikk jeg noen sinnsyke skjelvinger, akkurat som om jeg visste at noe var galt. Den natten drømte jeg om Chris-André. Så det å komme hjem, å få vite at min kjære halvbror som skulle flytte opp til oss bare 4 dager etterpå, hadde gått bort, bare 24 år gammel, var rett og slett helt forferdelig. Det var skremmende, hvordan visste jeg at noe var på tur til å skje? For å si det rett ut så plager det meg enda. Hadde jeg visst det før, så kunne jeg kanskje ha gjort noe med det, tror jeg.
Jeg husker den første skoledagen etter at han døde. En av lærerne spurte når var det han skulle komme, og jeg svarte ærlig om at han ikke kom. Han var død. Hun ble helt stille når jeg sa det, og etterpå kom hun med noen få ord; mein du det? Det jeg gjorde da var å smile, og ikke se trist ut, å si at; ja, dette var sant. Jeg hadde så utrolig vondt i meg. Det gikk mange måneder med tårevåte netter før det sluttet. Ikke én eneste dag satt jeg med pappa eller noen andre å snakket om han. Jeg følte jeg taklet dette best alene. Og i offentligheten så taklet jeg det med et smil. Hvorfor gjorde jeg dette? Jeg er hundre prosent sikker på at jeg hadde hatt det så mye bedre i dag, om jeg bare hadde vist mine ordentlige følelser. Jeg har aldri vært flink til å få utløp for følelsene mine. Værtfall ikke snakke om det.
Jeg er fremdeles redd for å vise følelser, å snakke om ting. Dette mener jeg oppriktig; hadde ikke internett eksistert så hadde jeg hundre prosent sikkert vært et totalt nervevrak med masse psykiske problemer. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget akkurat i dag, det vet jeg egentlig. Jeg kom plutselig på hvor mye jeg faktisk savner halvbroren min. Det går fremdeles ikke en eneste dag hvor jeg ikke tenker på han. Han er konstant i tankene mine. Selv om jeg ikke kjente han så godt så var jeg så inderlig glad i han.
Natt til 31.mai 2007 sovnet han stille inn. Moren fant han liggende fredelig på sofaen. Hun trodde han sov. Han døde av perikarditt, en skjelden hjertesykdom. Perikarditt er betennelse i hjerteposen. Dette er utrolig sjeldent for så unge mennesker å bli rammet av. Vi mast en kjær bror, sønn, venn og ikke minst en utrolig glad person. Livet er urettferdig. No doubt.
Hvil i fred halvbror, Chris-André Mikalsen. ♥
Vi sees igjen i himmelen.


